Død, sorg og smerte

Ikke et særlig lystig tema, men det slo meg i dag, hvodan forhold rundet dette har endra seg de seinere åra. Under studietiden var vi begynt å snakke om at folk burde få dø hjemme, men langt de fleste døde på sykehjem eller det som vi da kalte gamlehjem, eller på sykehus. Døden skulle ikke vises, de døde ble kjørt nesten i smug til kapell og kjølerom. Det skulle ikke snakkes om, og det var veldig privat. Nå lever døden i en helt annen måte med oss i offentligheten. Eller kanskje ikke døden, men vår idivuduelle sorg og smerte, ensomhet og psyksike reaksjoner vi har når vi mister noen eller noe. Døden som død er vi kanskje like redde for, og er kanskje like skjult som før? Det sises at det starta med Kong Olavs død, skikken med å tenne lys for de døde. Vi ser det langs veier og på steder der folk har dødd - blomster, minnesmerker eller lys. Ofte lenge etter de har dødd. I dag var det om Tsunamien på nyhetene i Dagsrevyen. Det var åpne fortellinger om sorg som ennå levde, og smerte som ikke slapp. Skal smerte slippe noengang når man har opplevd noe slikt? Kan den slippe? Husker mi mor ei gang, sa, da hun svarte nei på spørsmål om å delta i en støttegruppe for brystkreftopererte, slik at hun kunne snake med noen som hadde opplevd det samme som henne: "Nei, hvorfor skulle jeg det? Det vil være å pleie sorgen og hegne om at jeg ikke lenger har to bryst. Jeg må forsone meg det som er, og jeg skal videre." Det var hennes refleksjoner rundt det å snakke seg ut av sorg. Er det sånn at det å snakke om sorg og følelser alltid gjør godt? Jeg vet ikke, vi er nok ganske forskjellige, men jeg tenker at vi har aldri snakket mer om hvordan vi har det, men aldri har vi vært mer plaget av ensomhet og psykiske plager. Det behøver ikke ha noe med hverandre å gjøre, men kanskje forventningene til at ting skal være "normale", at jeg skal fungere normalt igjen, uansett smerte jeg har blitt påført og at veien dit er å snakke om. Så blir sorgen sittende, kanskje, når ting tar tid, når det å snakke om ikke hjelper. Er det noe annet igjen da? Kan taushet hele? Kan konteplasjon hele? Jeg tenker at smerte jeg har hatt er merker i mitt livsløp, knuter i min levsvev, som kan bli det som gjør veven fin og meg til meg. At det livet gir meg, gir meg kraft også. Kraft ti lå være meg, også om sorgen og smerten blir værende hos meg? Lurer på hva sosiologer tenker om måten døden er tistede i vår tid, på? Og hvordan de forklarer endringene?

Arbeid er viktg for fattigdombekjempelse

Budsjettet Stortinget inviteres til å behandle i dag, er preget av våre store utfordringer.
Regjeringen gikk til valg på at vi skulle styre markedet på en sunn måte med mål om å ha den laveste arbeidsledighet i Europa. Det har vi klart. Land rundt oss har en ledighet på omkring 10 prosent, vi har pr november 2,6. Arbeid er det viktigste middel for å holde folk borte fra fattigdom og utstøting, og arbeid skaper verdier vi kan bruke til fellesskapets beste, så arbeidslinja ligger fast. Det skal settes inn flere tiltak som gjør at flere skal få komme i arbeid ut fra den arbeidsevne den enkelte har. Å slå sammen ytelsene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbergenset uførestønad til en ny midlertidig folketrygdytelse, er et egnet virkemiddel for at flere skal kunne arbeide. Det er forventninger til at dette skal skje raskt og at vurderingen skal legges opp bredt, slik at det blir god kvalitet på disse helt fra starten. Om nødvendig skal etaten hente inn nødvendig kompetanse utenfra.
Fremskrittspartiet gikk til valg på at de ville skape et annerledes Norge. De ville snu opp ned og endre Norge i løpet av 100 dager, lød de første optimistiske meldinger, tidlig i valgkampen. Når de ble konfrontert med realitetene, ble de nesten byråkratiske i sin språkbruk, for da skulle de vurdere å endre, vurdere å kutte. Men i dette budsjettet kutter de. De kutter med 8.9 milliarder i trygdemidler! Mer enn 615 millioner i kvalifiserings- stønad! Dette vil ramme mange. Der Arbeiderpartiets politikk kan omskrives til: Alle for en – en for alle! Kan Fremskritsspartiets politkk omskrives til: ”Elle melle deg fortelle, hvem skal ut av rekka gå?” Nå skal alle med delvis uføretrygd ut – vurderes på nytt. Det er ikke mye individuell tenking i dette forslaget. De kutter også i kvalifiseringsprogrammet – eller kutter, de fjerner det nesten helt, Arbeidstilsynet underlegges kutt og de ber regjeringen vurdere å fjerne unødvendige lover, uten at de sier noe om hvilke lover de tenker på. Arbeiderpartiet er opptatt av at vi må bryte de tunge og ofte usynlige strukturer i samfunnet som fører til ulikhet. Vi vet at det å være utenfor arbeidslivet over lang tid, øker sjansene for å bli varig utenfor. Å ha foreldre med liten tilknytning til arbeidsliv, øker sjansen for at barna får dårlig tilknytning til arbeidslivet. Vi vet at det er ulikhet i folks helse avhengig av økonomi, utdanning og sosial status. Derfor er det viktig med tidlig innsats overfor familier som sliter med sykdom eller arbeidsledighet og har barn. Det er viktig med alternativ skolegang. Det er viktig at de får arbeidserfaring og også hjelp med de problemer de måtte ha.
Å gi folk som sliter tro på at det nytter, på at framtida blir bedre, er noe av det viktigste vi kan gjøre. Derfor er jeg glad for at det budsjettet flertallet legger fram i denne saken, gir signaler om det: Vi har bruk for deg, du kan og sammen skal vi finne gode måter å løse de mange utfordringene på.

Whats in it for me?

President.
Mange på sørlandet spør, og ja, aviser har også skrevet om det: Whats in it for me? – som de sier over there, og i deler av Vest-Agder. Hva i budsjettet er godt for meg her på Sørlandet, spør de. Noen mener vi ikke har fått det vi skal ha. Spesielt Høyre. Høyre i Vest-Agder sa i valgkampen at det var akutt behov for ny firefeltsvei fra Kristiansand til Søgne og videre til Mandal. Men det var ikke så akutt at det er synlig i Høyres budsjett for 2010. Så sørlendinger: ingen nye veier til dere fra Høyre, ser det ut til!
De store politiske linjene, skrelt for medieretorikk og enkeltsaker handler om det samme nå, som før valget. Skillelinjene blir ikke borte fordi det fokuseres på enkeltsaker, enten det er biodiesel eller Mulla Krekar. Før valget var skillene tydelige. Fremskrittspartiet ville skape et annerledes land – selv om Norge er ett av verdens beste land å bo i og høyre ville ha skattelette og vei. Enige om felles politikk ble de ikke da, og er de ikke nå. Velgerne ville ha arbeid til alle, trygg eldreomsorg, god skole og fellesskap framfor skattelette. Regjeringens faste styring av finanskrisen har blant annet gjort at nesten 200 unngikk permisjon i Farsund. I Kristiansand er det mer enn 500 færre Per og Kari´er mottar sosialhjelp. Det gav kommunen 45 mill mer til andre oppgaver. For Arbeiderpartiet er arbeid verdiskapende, godt for den enkelte, deres familier og storsamfunnet. Forebygging og tidlig innsats overfor utsatte barn og unge er et viktig satsingsområde. Det vil gi barn flere gode dager når de er barn og et bedre liv som voksen.
Så – budsjettet ”is in it for us” det er rett og slett skreddersydd for Vest-Agder - Norges ledende eksportfylke med en industri i verdensklasse, høyest andel uføre og et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Og president – budsjettet adresserer de store utfordringene vi står overfor de nærmeste årene – i Vest-Agder og resten av Norge!

Datalagringsdirektiv

Debatten raser. Først hva er formålet? Bekjempelse av kriminalitet og samordning av regler i Europa.
Ingen liker å bli overvåket. Men vi har aksept for dette i noen sammenhenger. Det er krav til å lagre mange opplysnigner, regnskapsopplyninger, valutatransaksjoner, journaler på sykehus, offentlige dokumenter har alle (nesten) krav til lagringstid etter at saker er avsluttet. Disse lagres i dag på papir og data. Det er også akseptert at det i noen grad er OK å bli video-overvåket. Mini-banker, t-bane stasjoner og P-plasser. De fleste av oss har ingen problemer med å få telefonregninger med spesifiserte nummer, der man sjøl kan sjekke hvem man har ringt til og hva det koster. Denne trafikken er det krav til en viss lagring av i dag. Innen helsesektoren har man gått over til digital lagring av pasientopplysninger. Etter min mening gir det større sikkerhet for opplysningene. Nå kan man spore hvem som leser i journaler. Med papairjournalene var det ingen slik sporingsmulighet.
Så, det er altså tillat og krav om både å lagre telefontrafikk, opplysninger om økonimiske transaksjoner og svært sensitive opplysninger av mine mest private forhold digitalt i dag. Lengden på oppbevaring av sensitive opplysninger er mange år. Formålene er faglige, komersielle og rettsiikerhetsmessige. De fleste av oss aksepterer dette. Jeg mener sikkerheten er god, og at digitalisering har gjort det sikrere og bedre for meg, som pasient, kunde og uttaker av penger i minibanker. Alt av disse dataene, kan i dag, under særlige omstendigheter utlevers til politiet, etter kjennelse. Formålet med det nye direktivet, er ikke lagringen i seg selv, men å bekjempe kriminalitet. En kriminalitet som har tatt nye former. Vi må hele tiden endre kontroll, etterforsknings- og undersøkelsesmetodikk. Nettet er en arena for illegal trafikk på flere områder: økonomi, valuta, svarte penger, menneskehandel, terror, prostitusjon, vold. I "gamle dager" var politiet avghengig av å snakke med de som hadde sett, nå er det nå ingen som ser. Sporene legges digitalt i en usynlig verden, uten innsyn. Politiet kan ikke gå til noen som har stått bak gardinet og kikket, noen som har hørt at, noen som har vært tilstede. Nå foregår mye av denne kriminaliteten, ikke bak lukkede dører, men i lukkede nett. Å få harmonisert disse reglene mener jeg er en god ting. Et av motargumentene er at identiteter stjeles på nettet. Ja, det skjer. Men også avdekking av denne type krimnalitet, er å overvåke nettrafikken. Identitetstyverier forsvinner ikke dersom vi ikke innfører datalagringsdirektivet. Men mulighetne for å avdekke dette, vil reduseres. Men det er viktig at vi i det videre arbeidet med dette direktivet sørger for å få regler og kontroll med lagringen, finner hensiktsmessig lengde på lagringssperioden og særlig at ikke uvedkommende får til gang til trafikken. Jeg sier trafikk, fordi det er trafikken, ikke innholdet som kan lagres. Verden er blitt mindre og vi snakker sammen på andre måter. Vi kan ikke unnta disse nye måtene for kommunikasjon fra kontroll og innsyn. Uansett må det en domsavsigelse til for at politiet skal kunne hente ut opplysninger, og det skal være skjellig grunn til mistanke. Her kan vi påvirke og lage gode regler. Dette kan nå på en bedre måte reguleres og bli harmoinsert mellom land i Europa. Jeg tror det er en riktig vei å gå. Nå skal saken på høring og jeg skal lese og vurdere de innspill som kommer, men i utgangspunktet mener jeg at dette er et steg i riktig retning.

Mine helter

I ett intervju her forleden ble jeg spurt om hvem som var mine helter? Jeg svarte Nelson M, Martin LK, Gahndi og Gro HB. Men i samme øyeblikk kom jeg til å tenke på alle de jeg kjenner som driver med politikk på fritida. Hverdagspolitkere, som sjelden eller aldri er i media, som sjelden eller aldri omtales i aviser eller TV. De som tror at de kan bidra med seg selv til beste for fler, og som gjør det med engasjement og alvor. De er mine helter. Hvorfor? Jo, fordi et demokrati må leve. Folkestyre, - folket skal styre, og til det kreves det, ja, nettopp folk. Kvinner og menn i alle aldre som hver uke forbereder seg, leser dokumenter om saker de har større eller mindre interesse for. Ofte har det vært en sak eller noe bestemt som fører dem inn i politikken. Når de først er der må de bry seg om alt, sette seg inn i saker og forvalte tilliten de er gitt på beste måte. Disse blir sjelden trukket fram som det virkelige navet i vårt samfunn. Uten engasjerte enkeltpersoner, ville demokratiet sakte forvitre. I bygd og by møter de opp, på gruppemøter, bystyre/kommunestyremøter. I all slags vær, i alle årstider. De leser dokumenter, dikuterer og tar avgjørelser. Ikke alle like gode, ikke alle uten konflikt. Disse er mine helter! Det er disse som bærer fram vårt demokrati. Demokrati må ha daglig pleie, og uten disse heltenes daglige, omsorgsfulle stell, hadde det forvitret. Derfor, kjære kolleger som står på dag etter dag, uke etter uke, år etter år: dere er mine helter!

Mitt innlegg i Trontaledebatten

Kari Henriksen (A) [15:43:27]: Jeg var ca. tolv år første gang jeg møtte en person fra Afrika i Norge. I dag har jeg venner fra mange verdenshjørner. Aida, Maryam, Faisal og Akrami er noen som gjør at jeg berøres når det er ekstremvær på Filippinene, terror i Afghanistan, uro i Somalia eller valgopptøyer i Iran.

Nesten hele verden er blitt en del av min hverdag. Mangfoldet og nærheten mellom mennesker i verden gjør at vi trenger mer fellesskap, ikke mindre; flere møteplasser, ikke færre; mer dialog, ikke mindre. Sosialdemokratisk politikk har alltid handlet om å sette folk fri. Jeg er glad for at Regjeringens nye plattform fører videre at 1 pst. av brutto nasjonalprodukt skal gå til utvikling og bistand. Vårt mål om at alle skal med, må også gjelde utover egne grenser. Jeg er stolt over at Regjeringen ikke valgte å finansiere skattekutt med reduksjon i bistanden, slik partier på høyresiden ville.

Før valgkampen kom ordentlig i gang, hørte vi at Norge skulle forandres i løpet av 100 dager etter valget. Hovedbudskapet var klart: Det skulle skapes et annerledesland. Fremskrittspartiet ville ikke ha det Norge som hvert år kåres til et av verdens beste land å bo i. Jeg er takknemlig over å bo i Norge. Å gå til Stortingets åpning i følge med barnebarna er ikke mulig i alle land. Vi beveger oss like trygt og uten frykt til Stortingets åpning som til valgurnene. Det er ikke slik i alle land, og disse ytterpunktene handler om politiske valg.

Vi har levekårsutfordringer, og arbeid til alle er et av de viktigste velferdsmålene vi har. Vest-Agder er et slags Mini-Norge – der har vi dårlige levekår, og vi har noe av verdens beste næringsliv og industri. Vi er dårlig på likestilling, vi har lav yrkesdeltakelse blant kvinner, og vi har liten utdanning og mange uføre. Samtidig er Vest-Agder verdensledende når det gjelder bedrifter og fagfolk innen prosess-, offshore- og klimaindustri, og vi har en fantastisk natur – sjø og hei – som takket være en rød-grønn politikk nå er mer tilgjengelig for alle.

Farsund Aluminium Casting AS var på konkursens rand i vinter. Ca. 200 ble permittert. Takket være statlige garantiordninger våget investorer å satse, og bedriften har nå 170 i arbeid. Innen offshore og skipsverftsindustri er det usikre tider framover. Finanskrisen er ikke over, og vi trenger en aktiv statlig medvirkning til omstilling og utdanning for at de negative konsekvensene skal bli færrest mulig. I Vest-Agder ville høy arbeidsledighet ramme ekstra hardt fordi vi har de store levekårsutfordringene. Regjeringens plattform for de neste fire årene tar tak i disse store og overordnede utfordringene: robuste velferdsordninger, fornuftig statlig styring av finans- og næringsliv, rettferdighet, fellesskap, solidaritet nasjonalt og internasjonalt. I disse jakttider tillater jeg meg å kalle plattformen for nesten en innertier – i alle fall er det en sabla god nier!

Likestilling handler om lønn og arbeidsforhold. Mange kvinner har dårlige levekår fordi de jobber i såkalte kvinneyrker. I butikker som selger bygningsvarer, elektriske artikler eller biler, jobber menn i hele stillinger. Der det selges tøy og smykker, jobber kvinner deltid, og de får ikke hele stillinger. Høyresiden vil overlate slike utfordringer til markedet, men markedet regulerer ikke likeverd og solidaritet. Det regulerer heller ikke forebygging, som representanten Hadia Tajik så riktig påpekte. Regjeringens klare signaler om å handle både med hensyn til heltid og likelønn er nødvendig.

Barn og unge har fått tydelig plass i vår politikk for de neste fire årene. Vi skal ha tidlig innsats og bedre forebygging. Det er bra. Vi skal ha flere studieplasser, mer opplæring der de unge bor, og kamp mot frafall i skolen er også viktige tiltak. En god offentlig fellesskole skal være en arena der læring og vennskap kan utvikles på tvers av bakgrunn og sosiale og økonomiske skillelinjer.

For å få til alt dette er det nødvendig med fortsatt faglig-politisk samarbeid, noe høyresiden for øvrig vil ha mindre av, og økte internasjonale forpliktelser. I en tid der dialog og samarbeid mer enn noen gang er påkrevd, vil Arbeiderpartiet og Regjeringen styrke ordninger som ansvarliggjør, skaper dialog og utvikling til felles beste for klima, næringsliv, arbeidstakere, fellesskapet og enkeltpersoner, hjemme og ute.

Hvorfor politikk?

I familien har vi hatt spennedne tid denne sommeren. Alvorlig sykdom hos en, oppfølging av en tilstand hos en annen, som kan få alvorlige konsekvenser dersom vedkommende ikke får nødvendig oppfølging. Tannreguleringer som skal på plass. Andre starter utdanning og er spent på hva det vil bringe. Noen venter barn, andre har nettopp født, jeg har fått rapporter fra både svangerskaps- og fødselsomsorg. Svigermor - har hun det bra? Og samvittighetskvalene for at vi besøker henne for sjelden. Noen får ikke mer enn 20% stilling på sykehuset, ønsker seg 100. Bekjente sliter med kjærlighetssorg - får jeg den jeg elsker? Jeg er blitt mange erfaringer rikere når det gjelder samhold og samvær innen familien, når det gjelder helsetjensten og faglighet. Det er rom for forbedreinger, fra de små ting - som å skifte sengetøy og gi god informasjon på sykehus, til å ta grep tidlig og sørge for tilstrekkelig hjelp. Ikke vente og se. Og organisering og kommunikasjon.
Et normalt liv i en vanlig familie, der fødsel, glede, død og smerte går hånd i hånd og avløser hverandre med jevne og ujevne mellomrom. Har dette noe med poltikk å gjøre? Ja. Hvem som skal få hjelp, hvor og hvordan den gis, at vi har lover for personell som sikrer kvalitet, at vi har en god svangerskaps- og fødselsomsorg der alle har like rettigheter, at vi kan gifte oss med den vi elsker og at det er trygge rammer rundt kjærlighetslivet til alle. Dette er politikk. Og i Norge har vi det godt. Veldig godt, selv i nedgangstider, så har de fleste av oss det godt. Takkmenligheten er stor for at jeg lever i et land som Norge, til tross for enkelte dårlige erfaringer. For at det går godt med de rundt meg, at mine barnebarn er trygge og frie, lekne og sunne. Det gjør meg ydmyk, stolt og glad. Så hvorfor drive med politikk? Fordi noen faller utenfor. Fordi sosialdemokrati ikke har dalt ned i hopdene våre her nord en gang for alle. Fordi jeg har erfart og fordi historien forteller, at demokrati betyr involvering av hvermannsen i aktivt arbeid. Derfor bestmte jeg meg for å bidra til å utvikle det som er godt og forandre det som ikke fungerer. For det er mer å gjøre. Verden og kulturen utvikler seg, og vi med den. Framtida krever framtidas løsninger, ikke de som var gode i går. Derfor er jeg lei av sutring. Jeg er lei av spredningen av frykt-smitte med fete typer i avis og media. Katgorseringer og båssetting, forenklinger og sort-hvitt perspektiv på livene våre. Det er jeg lei av. Men jeg er ikke lei av å drive med politikk - jeg ser på det som en gave - tenk å kunne bidra til å endre hverdagen til det bedre for folk! Det er stort. Spennende og givende. Derfor er valg viktig. Det angår meg og alle i min familie. Og deg og din. 14 september gjelder...

Erna Solberg og Høyre sitter i glasshus!

Høyre og Fremskrittspartiet kritiserer at Arberiderpartiet har samarbeid med arbeidsfolk, i åpne demokratiske prossesser. Selv mottar de støtte fra næringslivsledere uten å blunke, noen til og med gitt med føringer. Dagens Næringsliv i dag - Erna kritiseres: Snakk om å sitte i glasshus! Dette viser med all tydelighet at det ikke er noe i veien med samarbeid med aktører utenfor partiet, eller pengestøtte i seg selv, men det skal bare ikke være samarbeid med arbeiderne! Fremskrittspartiet vil ikke ha sentral forhandlingsrett for organisasjoner. Samarbeidet mellom Staten, Næringslivet og ansattes organisasjoner bidrar til stabilitet og forutsigbarnhet, det vil ikke Frp ha!
I Financial Times leser vi at Norden og spesielt Norge er de land som har taklet finanskrisen best, og over hele verden tas det i bruk større statlig styring for å få bukt med en finanskrisen, skapt av det frie markedet. Kristin Halvorsen har ført rød-grønn økonomisk politikk som vekker oppsikt i de mest fremtredende økonomiske miljøer i verden. Og restern av verden har innsett at fri kapitalen må styres. God styring krever samarbeid mellom pertene i arbeidslivet. Markedet alene sikrer verken velferd eller god fordeling.

En for alle - alle for en!

En for alle - alle for en! Sa vi og spilte fotball eller lekte. Jeg synes det er en god beskrivelse av fellesskapets kjerne. Vi stiller opp for hverandre. Du for meg og jeg for deg. I det store og i det små. Rart ikke Høyre trekker slike sammenlikninger når de viser til likheten mellom idrett og skole. I Høyres reduksjonistiske verden er alle kun individer, og grunnskoleopplegget skal altså sidestilles med individuell idrett. Lærere skal oppmuntre, gi ros og få barna til å strekke seg etter lærdom. Vekke nyskjerrighet. Det krever mer enn ferdighetsmerker. Kunnskap, klokskap, samarbeid med foreldre og ikke minst kreativitet er viktig. Tid til hver enkelt. Større lærertetthet, flere timer og trygg skolehverdag for alle, leksehjelp og individuelle opplegg. Uansett bakgrunn og foreldrestatus. "Vi skal skape flere vinnere" sier Høyre. Merk dere: flere. Ikke alle. Noen. Jeg mener at alle barn skal være vinnere i skolen. Alle elver er vinnere på forskjellige områder og vokser i utakt. Som en god fotballtrener for smårollingene vet. Det er ikke helt enkelt å følge med i Høyres skoledebatt. Forslag om inntakskrav til videregående blir nedstemt, men er foreslått på landsmøte. Forslag om premiering er foreslått, men dempes av Erna. Det eneste som er sikkert, er at Høyre vil ha en skole for noen. Flere vinnere. Ikke alle.

Jeg deltok på Skeive Sørlandsdager ei helg i juli. Et flott arrangement. Etter Oslo paraden rørte det dypeste FRP-dyret seg: "Hvorfor skal de synes?" "Hvorfor behøver de å være så tydelige?" "Hvorfor skal de være spesielle?" Etter en annen debatt om ekteskapsloven kom en kvinnelig tilhører bort og fortalte meg at hun synes det var ubehagelig at samfunnet hele tiden tok sånn hensyn til minoriteter. "Flertallet må rette seg etter noen få - innvandrere og homofile, det kan da ikke være rett!" var hennes resonnement. Derfor mente hun Frp hadde mye rett. Jeg sier tvert imot. Hvordan et samfunn klarer å balansere innbyggernes spesielle behov er selve lakkmustesten på et godt fungerende samfunn. Alle for en - en for alle! Sørlandet fremstilles som en landsdel av "mørkemenn" og konservativisme. Jeg har selv pekt på dette, og beskrevet at deler av Sørlandet preges av KORT-genet.Et gen preget av like deler konservativisme-religiøsitet-tradisjonalisme. Der genet dyrkes, er det lite utvikling. Men på Sørlandet lever også toleransen, imøtekommenheten, vennligheten og åpenheten. Det var dette vi så i paraden på Skeive Sørlandsdager. Klappsalver, hurrarop og annerkjennende tilrop: "Øøøøi - heia Per!" "Flott Anne!" og tomler opp og brede annerkjennende smil. Jeg var glad jeg deltok, og glad for at så mange stilte opp, viste seg fram, var tydelige og stolte! Jeg var og stolt og glad! Takk til arrangører og alle som bidra til at jeg fikk en flott lørdagsopplevelse!
Og her finner dere mer om LLH og LLH Sør:

Hvor er pappa?

Mari Horve - journalist i Fædrelandsvennen hyller husmødrene i sin artikkel i avisen på lørdag. http://eavis.fvn.no/index.php?alias=NO-FV&s=1133&p=19850
Det er en hyllest som jeg kan underskrive på - husmødre har og har hatt viktige oppgaver for familien. Mi mor var også hjemme og som journalisten, syntes jeg det var godt å komme hjem til kakao, mat og mamma. Noen ganger skulle jeg dog ønske at hun ikke var hjemme også. Det var ikke sånn at alle barna kom inn i alle hjem der mor var hjemme, og ikke alle hjemmeværende mødre i mitt nabolag, serverte kakao og pannekaker. Mannen min og meg delte i hovedsak på omsorgsoppgavene når våre barn var små. Vi hadde huset fullt av unger og de fikk kakao like ofte som jeg fikk det, når de kom fra skolen, tror jeg. Men ikke alle med utearbeidende foreldre fikk kakao og pannekaker i vårt nabolag. Å gi barna god omsrog og gode oppvekstvilkår er alle enig i.
I artikkelen presenteres et sammensurium av sitater i hytt og vær og i alle fall jeg er tillagt meninger jeg ikke har. Jeg forsår henne imidlertid dithen at hun er indignert over at noen mener det er best for barn å være i barnehage og at mennene i større grad bør ta omsorgsansvar for sine barn og sine foreldre. Ja, kort sagt, at vi som ønsker mer politisk tilrettelegging for at likestilling skal være ett reelt valg for kvinner og menn, rakker ned på den tradisjonelle husmoren. Hvorfor kan det ikke være et angrep på fedrenes manglende tilstedeværelse i omsorgsoppgavene? De er like usynlige i hennes artikkel, som kvinner er det i store deler av samfunnet fremdeles. Slik likestilling er i hennes egen avis, der dette utelukkende fremstilles som en verdikonflikt mellom kristne og radikale verdier og der menn er den usynlige x. Hun konkluderer med en henstilling til politikere om at foreldre skal kunne være hjemme så lenge de ønsker med barna sine - og jeg regner med hun mener at det skal dekkes av offentlige velferdsytelser. Det kan være en besnærende tanke, å flytte omsorgsoppgaver over til den private sfære i et slikt omfang som det her tas til ordet for - det er god, svært konservativ, verdiliberal politikk. Vi har hatt det slik tidligere, dog uten at det offentlige dekket utgiftene. Mor og døtre hadde ansvar for, ikke bare friske barn, men sine eventuelt syke barn, sine etterhvert syke foreldre og besteforeldre og kanskje til og med oldeforeldre.
Skal vi unngå at kvinner igjen pålegges omsorgsoppgaver på grunn av politiske valg, må vi komme et steg videre. Likestilling handler vel så mye om menn og menns fravær i familielivets oppgaver. Jeg vil at både kvinner og menn skal ha reelle valgmuligheter til å ta på seg omsorgsoppgaver for sine barn og andre familiemeldimmer. Kvinner vil, oftere enn menn, sitte igjen med svarteper hvis vi ikke lykkes: lav pensjon, liten yrkeserfaring, oftere uføretrygd og for noen, opplevelse av å være anderledes og utestengt fra viktige sosiale sammenhenger i lokalsamfunnet med en slik ordning. Vi vet mye om sosial arv, noe jeg regner med journalisten har satt seg grundig inn i, derfor er det viktig å bryte møsntre som skaper dårlige levekår for de det gjelder. Derfor er fedres ansvar for omsorgsoppgaver viktig. Derfor er en politisk organisering av rettigheter og velferd som skaper like muligheter for begge kjønn viktig. Å være for barnehager og mer likestilling er ikke å degradere husmoren. Det handler om å gradere opp mannens ansvar for omsorgsoppgaver. For å få til endring trenger vi å hylle menn som tar omsrogsansvar og menn som ønsker å bidra mer, men som på grunn av tradisjoner, eller jenter som ikke slipper dem til, ikke krever sin rett.

SAMMEN ELLER ALENE?

Hvor vil vi? Hva vil vi? Hva skal være samfunnets oppgaver? De politiske partiene har sine landsmøter nå om dagene og programmene gir innbyggerne informasjon om i hvilken retning de forskjellige partiene ønsker at samfunnet skal gå. Vi ser tydelige skillelinjer: Statens rolle som aktiv styrer av markedet, et styrket fellesskap eller mer individuelle løsninger, skoler, sykehus eller hjemmesykepleie styrt av fellesskapet, eller styrt av private investorer der skattebetalernes penger går til overskudd i investorenes lommer. Større arbeidstakerrettigheter eller mer arbeidsgiverfrihet? Og hvordan vi skal forholde oss til utfordringene i andre land - skal vi være aktive og bidra med vår overflod, eller skal vi tone ned våre internasjonale forpliktelser?
For meg handler politikk om å skape et samfunn som kan innfri folks drømmer og håp og sørge for at alle får like muligheter til å realisere dem. Som ung drømte jeg om framtida: bistandsarbeider, reise rundt i verden, bo på gård. Jeg drømte om å utdanne meg og bli til noe. Har politikk noe med dette å gjøre? I Norge får vi nå mer og mer kunnskap om at lav utdanning, dårlig økonomi, liten yrkeserfaring og sosiale problemer ofte reproduserer seg i generasjon etter generasjon. På Sørlandet er det værre enn andre steder i Norge, og Sørlandet er preget av politisk konservativitet, gammeldagse tradisjoner og religiøsitet. Jeg mener flere familier og flere generasjoner hadde blitt værende i fattigdom og sosial isolasjon med borgerlig politikk. Spesielt Fremskrittspartipolitikk. Som uansett i en evtentuelt borgerlig regjering vil få stor innflytelse. Og selv om mange Frp-velgere vil ha Jens som statsminister, så vil partiet ha makt og utøve FrP politikk. 100 dager skal de bruke for å forandre Norge. Ikke endre, eller utvikle, men forandre. En politikk der markedet, som har skapt denne krisen vi nå er inne i, skal styre seg selv, der arbeidstakere ikke skal ha sentral forhandlingsrett, der lønna skal baseres på individuelle avtaler. Det Norge som WHO har kåret til ett av verdens beste land å bo i over flere år vil ikke Frp ha. Landet, som er helt i verdenstoppen i produktivitet i arbeidslivet, med lave skatter, der barna trives best i skolen og der alle har lik rett til utdanning. Dette vil ikke Frp ha. De vil fornye Norge, sier de. De vil at noen skal få det ennå bedre. Deres politikk overlater mer til den enkelte som blir alene om oppgavene. Jeg har sett, og lest om, resulteter av slik politikk. Det er ikke noe nytt - det er å bringe Norge tilbake til tidene der småfolk sod med lua i handa for å søke om skoleplass for barna, der arbeidsgiver kunne gi deg jobb til lav lønn og det var "take it - or leave it!". Å skape et velfungerende samfunn krever innsats fra alle. Frp vil belønne innsatsen fra noen få. De vil få innfridd sine drømmer. Resten overlates til seg selv. De blir stående utenfor, alene med sine drømmer.

Vår tids bruk av ord og hvordan vi setter dem sammen, uttrykker noe av vår kultur. Vi har det fryktelig godt, opplevelsene er dødskule eller sinnsykt bra. Oksymoron (fra gresk) er satt sammen av ordene: oxy: skarp/på hugget og moron: kjedelig/uintelligent, viser til ord eller utsagn som inneholder en selvmotsigelse. Vi lever i oxymoronets tidsalder. Vi er syke og friske på samme tid, vi er pensjonist og arbeidstaker, vi er gammel og ung, vi er kvinne og mann, vi er norsk innvandrer og dyrene er menneskelige. Det som før har vært tydelig, avgrenset og klart, er nå blandet sammen - vi er både og. Grensen mellom og innholdet i det som betraktes som normalt og unormalt viskes ut. Det gjelder å være normal, men ikke for normal, da blir man utydelig, og ikke minst ubetydelig. Innen psykiatrien ønsket man på 80 tallet å normailsere psykisk sykdom ved å si at "det er normalt å få psykisk sykdom". I flere år hadde psykiatrien blitt kritisert som system og teori. Sosiologisk forskning avdekket hvordan psykiatrien stigmatiserte personer og familier. Reformene brøytet seg frem mot mange odds. Personer stod i årenes løp frem og fortalte om egne psykiske plager og sykdomsepisoder. Juklerød stod opp og krevde å bli sett og tatt hensyn til. Sterke personer, kjente og mindre kjente i det offentlige rom, stod fram og fortalte om egne erfaringer. Det vakte likevel oppsikt da Kjell Magne Bondevik fortalte om sin psykiske sykdom. En psykisk syk statsminister var selvmotsigende og derfor interessant. Det har skjedd før i historien, rent ut sagt er det vel ganske ”normalt” at menn med psykisk sykdom har styrt land og folk, men det nye i dette var åpenheten fra personen selv, og aksepten fra folket. Psykiatriens hensikt med å formidle at vi hadde mye felles, var å bygge broer: Vi er mer like enn vi tror – det kan skje deg og. Dette var viktig. Institusjonene skulle bygges ned og ”de gale” skulle hjem, til familier og til lokalmiljø. Normalisering var viktig for å kunne realisere denne utflyttingen.

Hvordan har vi som samfunn håndtert at vi er både og? Forstår vi hverandre bedre og har vi fått et større fellesskap mellom de "andre" og "oss"? Både ja og nei - typisk oxymoron-svar. Det kan virke som om vi trekkes mot to poler: ja, vi er like - og Nei, vi er forskjellige. Politisk er det to retninger; Frp forsøker hele tiden å fortelle oss hvor forskjellige vi er, mens venstresida ønsker å fremstille oss som en homogen gruppe. Å bevege seg i slike ytterpunkter er tidsånden. Er det blitt sterkere fellesskap mellom de syke og de friske, mellom de med annen kulturbakgrunn enn den norske og oss? Personer med psykiske lidelser, innvandrere og folk med nedsatt funksjonsevne forteller at inkludering er vanskelig, å få arbeid er vanskelig og å få status er vanskelig. De forteller om stigmatisering og ekskludering. Arbeidsmarkedet er delt opp i arbeid som ”tiltak/sysselsetting/ tiltaksplass” for noen og arbeid som, ja nettopp arbeid og arbeidsplass for noen andre. Flertallet lever i en hverdag der det ikke er rom for de som trenger litt mer tid, litt tilrettelegging, litt mer fellesskap. De som har litt annerledes tanker, litt annerledes atferd eller anderledes klær og matvaner. Mangfold krever at vi har mer fokus på at vi har mest felles: vi elsker, hater, gråter, ler. Vi skaper, deltar, vil noe. Vi tror, tviler, lengter og velger. De er som oss – vi er som dem, og vi er forskjellige. Vår kultur angripes for å være ”snillistisk”, uten normer og verdier. Mon det? Er det slik at vi tåler forskjellighet, men kun forskjellighet som ikke er særlig annerledes og forskjellighet som ikke forstyrrer det offentlige og særlig ikke det private rom for mye? Vi kan med fordel rette blikket innover i vårt eget samfunn lokalt og nasjonalt og spørre: hvem stenger vi ute, hvor går grensene for vårt fellesskap? Vi er forte til å rope på offentlige instanser når forskjeligheten blir tydelig; tiggere, psykisk syke eller innvandrere som i adferd eller tanker avviker fra norsk-normen. Vi stiller sjeldnere spørsmål med hva som er vår oppgave som medmennske, nabo, arbeidskollega. Vi trenger mer fellesskap, mer fokus på likheter og flere møteplasser. Så kan jeg bli kjent med deg, som er lik meg, men likevel forskjellig. Heldigvis.