Død, sorg og smerte

Ikke et særlig lystig tema, men det slo meg i dag, hvodan forhold rundet dette har endra seg de seinere åra. Under studietiden var vi begynt å snakke om at folk burde få dø hjemme, men langt de fleste døde på sykehjem eller det som vi da kalte gamlehjem, eller på sykehus. Døden skulle ikke vises, de døde ble kjørt nesten i smug til kapell og kjølerom. Det skulle ikke snakkes om, og det var veldig privat. Nå lever døden i en helt annen måte med oss i offentligheten. Eller kanskje ikke døden, men vår idivuduelle sorg og smerte, ensomhet og psyksike reaksjoner vi har når vi mister noen eller noe. Døden som død er vi kanskje like redde for, og er kanskje like skjult som før? Det sises at det starta med Kong Olavs død, skikken med å tenne lys for de døde. Vi ser det langs veier og på steder der folk har dødd - blomster, minnesmerker eller lys. Ofte lenge etter de har dødd. I dag var det om Tsunamien på nyhetene i Dagsrevyen. Det var åpne fortellinger om sorg som ennå levde, og smerte som ikke slapp. Skal smerte slippe noengang når man har opplevd noe slikt? Kan den slippe? Husker mi mor ei gang, sa, da hun svarte nei på spørsmål om å delta i en støttegruppe for brystkreftopererte, slik at hun kunne snake med noen som hadde opplevd det samme som henne: "Nei, hvorfor skulle jeg det? Det vil være å pleie sorgen og hegne om at jeg ikke lenger har to bryst. Jeg må forsone meg det som er, og jeg skal videre." Det var hennes refleksjoner rundt det å snakke seg ut av sorg. Er det sånn at det å snakke om sorg og følelser alltid gjør godt? Jeg vet ikke, vi er nok ganske forskjellige, men jeg tenker at vi har aldri snakket mer om hvordan vi har det, men aldri har vi vært mer plaget av ensomhet og psykiske plager. Det behøver ikke ha noe med hverandre å gjøre, men kanskje forventningene til at ting skal være "normale", at jeg skal fungere normalt igjen, uansett smerte jeg har blitt påført og at veien dit er å snakke om. Så blir sorgen sittende, kanskje, når ting tar tid, når det å snakke om ikke hjelper. Er det noe annet igjen da? Kan taushet hele? Kan konteplasjon hele? Jeg tenker at smerte jeg har hatt er merker i mitt livsløp, knuter i min levsvev, som kan bli det som gjør veven fin og meg til meg. At det livet gir meg, gir meg kraft også. Kraft ti lå være meg, også om sorgen og smerten blir værende hos meg? Lurer på hva sosiologer tenker om måten døden er tistede i vår tid, på? Og hvordan de forklarer endringene?

Arbeid er viktg for fattigdombekjempelse

Budsjettet Stortinget inviteres til å behandle i dag, er preget av våre store utfordringer.
Regjeringen gikk til valg på at vi skulle styre markedet på en sunn måte med mål om å ha den laveste arbeidsledighet i Europa. Det har vi klart. Land rundt oss har en ledighet på omkring 10 prosent, vi har pr november 2,6. Arbeid er det viktigste middel for å holde folk borte fra fattigdom og utstøting, og arbeid skaper verdier vi kan bruke til fellesskapets beste, så arbeidslinja ligger fast. Det skal settes inn flere tiltak som gjør at flere skal få komme i arbeid ut fra den arbeidsevne den enkelte har. Å slå sammen ytelsene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbergenset uførestønad til en ny midlertidig folketrygdytelse, er et egnet virkemiddel for at flere skal kunne arbeide. Det er forventninger til at dette skal skje raskt og at vurderingen skal legges opp bredt, slik at det blir god kvalitet på disse helt fra starten. Om nødvendig skal etaten hente inn nødvendig kompetanse utenfra.
Fremskrittspartiet gikk til valg på at de ville skape et annerledes Norge. De ville snu opp ned og endre Norge i løpet av 100 dager, lød de første optimistiske meldinger, tidlig i valgkampen. Når de ble konfrontert med realitetene, ble de nesten byråkratiske i sin språkbruk, for da skulle de vurdere å endre, vurdere å kutte. Men i dette budsjettet kutter de. De kutter med 8.9 milliarder i trygdemidler! Mer enn 615 millioner i kvalifiserings- stønad! Dette vil ramme mange. Der Arbeiderpartiets politikk kan omskrives til: Alle for en – en for alle! Kan Fremskritsspartiets politkk omskrives til: ”Elle melle deg fortelle, hvem skal ut av rekka gå?” Nå skal alle med delvis uføretrygd ut – vurderes på nytt. Det er ikke mye individuell tenking i dette forslaget. De kutter også i kvalifiseringsprogrammet – eller kutter, de fjerner det nesten helt, Arbeidstilsynet underlegges kutt og de ber regjeringen vurdere å fjerne unødvendige lover, uten at de sier noe om hvilke lover de tenker på. Arbeiderpartiet er opptatt av at vi må bryte de tunge og ofte usynlige strukturer i samfunnet som fører til ulikhet. Vi vet at det å være utenfor arbeidslivet over lang tid, øker sjansene for å bli varig utenfor. Å ha foreldre med liten tilknytning til arbeidsliv, øker sjansen for at barna får dårlig tilknytning til arbeidslivet. Vi vet at det er ulikhet i folks helse avhengig av økonomi, utdanning og sosial status. Derfor er det viktig med tidlig innsats overfor familier som sliter med sykdom eller arbeidsledighet og har barn. Det er viktig med alternativ skolegang. Det er viktig at de får arbeidserfaring og også hjelp med de problemer de måtte ha.
Å gi folk som sliter tro på at det nytter, på at framtida blir bedre, er noe av det viktigste vi kan gjøre. Derfor er jeg glad for at det budsjettet flertallet legger fram i denne saken, gir signaler om det: Vi har bruk for deg, du kan og sammen skal vi finne gode måter å løse de mange utfordringene på.