SAMMEN ELLER ALENE?

Hvor vil vi? Hva vil vi? Hva skal være samfunnets oppgaver? De politiske partiene har sine landsmøter nå om dagene og programmene gir innbyggerne informasjon om i hvilken retning de forskjellige partiene ønsker at samfunnet skal gå. Vi ser tydelige skillelinjer: Statens rolle som aktiv styrer av markedet, et styrket fellesskap eller mer individuelle løsninger, skoler, sykehus eller hjemmesykepleie styrt av fellesskapet, eller styrt av private investorer der skattebetalernes penger går til overskudd i investorenes lommer. Større arbeidstakerrettigheter eller mer arbeidsgiverfrihet? Og hvordan vi skal forholde oss til utfordringene i andre land - skal vi være aktive og bidra med vår overflod, eller skal vi tone ned våre internasjonale forpliktelser?
For meg handler politikk om å skape et samfunn som kan innfri folks drømmer og håp og sørge for at alle får like muligheter til å realisere dem. Som ung drømte jeg om framtida: bistandsarbeider, reise rundt i verden, bo på gård. Jeg drømte om å utdanne meg og bli til noe. Har politikk noe med dette å gjøre? I Norge får vi nå mer og mer kunnskap om at lav utdanning, dårlig økonomi, liten yrkeserfaring og sosiale problemer ofte reproduserer seg i generasjon etter generasjon. På Sørlandet er det værre enn andre steder i Norge, og Sørlandet er preget av politisk konservativitet, gammeldagse tradisjoner og religiøsitet. Jeg mener flere familier og flere generasjoner hadde blitt værende i fattigdom og sosial isolasjon med borgerlig politikk. Spesielt Fremskrittspartipolitikk. Som uansett i en evtentuelt borgerlig regjering vil få stor innflytelse. Og selv om mange Frp-velgere vil ha Jens som statsminister, så vil partiet ha makt og utøve FrP politikk. 100 dager skal de bruke for å forandre Norge. Ikke endre, eller utvikle, men forandre. En politikk der markedet, som har skapt denne krisen vi nå er inne i, skal styre seg selv, der arbeidstakere ikke skal ha sentral forhandlingsrett, der lønna skal baseres på individuelle avtaler. Det Norge som WHO har kåret til ett av verdens beste land å bo i over flere år vil ikke Frp ha. Landet, som er helt i verdenstoppen i produktivitet i arbeidslivet, med lave skatter, der barna trives best i skolen og der alle har lik rett til utdanning. Dette vil ikke Frp ha. De vil fornye Norge, sier de. De vil at noen skal få det ennå bedre. Deres politikk overlater mer til den enkelte som blir alene om oppgavene. Jeg har sett, og lest om, resulteter av slik politikk. Det er ikke noe nytt - det er å bringe Norge tilbake til tidene der småfolk sod med lua i handa for å søke om skoleplass for barna, der arbeidsgiver kunne gi deg jobb til lav lønn og det var "take it - or leave it!". Å skape et velfungerende samfunn krever innsats fra alle. Frp vil belønne innsatsen fra noen få. De vil få innfridd sine drømmer. Resten overlates til seg selv. De blir stående utenfor, alene med sine drømmer.

Vår tids bruk av ord og hvordan vi setter dem sammen, uttrykker noe av vår kultur. Vi har det fryktelig godt, opplevelsene er dødskule eller sinnsykt bra. Oksymoron (fra gresk) er satt sammen av ordene: oxy: skarp/på hugget og moron: kjedelig/uintelligent, viser til ord eller utsagn som inneholder en selvmotsigelse. Vi lever i oxymoronets tidsalder. Vi er syke og friske på samme tid, vi er pensjonist og arbeidstaker, vi er gammel og ung, vi er kvinne og mann, vi er norsk innvandrer og dyrene er menneskelige. Det som før har vært tydelig, avgrenset og klart, er nå blandet sammen - vi er både og. Grensen mellom og innholdet i det som betraktes som normalt og unormalt viskes ut. Det gjelder å være normal, men ikke for normal, da blir man utydelig, og ikke minst ubetydelig. Innen psykiatrien ønsket man på 80 tallet å normailsere psykisk sykdom ved å si at "det er normalt å få psykisk sykdom". I flere år hadde psykiatrien blitt kritisert som system og teori. Sosiologisk forskning avdekket hvordan psykiatrien stigmatiserte personer og familier. Reformene brøytet seg frem mot mange odds. Personer stod i årenes løp frem og fortalte om egne psykiske plager og sykdomsepisoder. Juklerød stod opp og krevde å bli sett og tatt hensyn til. Sterke personer, kjente og mindre kjente i det offentlige rom, stod fram og fortalte om egne erfaringer. Det vakte likevel oppsikt da Kjell Magne Bondevik fortalte om sin psykiske sykdom. En psykisk syk statsminister var selvmotsigende og derfor interessant. Det har skjedd før i historien, rent ut sagt er det vel ganske ”normalt” at menn med psykisk sykdom har styrt land og folk, men det nye i dette var åpenheten fra personen selv, og aksepten fra folket. Psykiatriens hensikt med å formidle at vi hadde mye felles, var å bygge broer: Vi er mer like enn vi tror – det kan skje deg og. Dette var viktig. Institusjonene skulle bygges ned og ”de gale” skulle hjem, til familier og til lokalmiljø. Normalisering var viktig for å kunne realisere denne utflyttingen.

Hvordan har vi som samfunn håndtert at vi er både og? Forstår vi hverandre bedre og har vi fått et større fellesskap mellom de "andre" og "oss"? Både ja og nei - typisk oxymoron-svar. Det kan virke som om vi trekkes mot to poler: ja, vi er like - og Nei, vi er forskjellige. Politisk er det to retninger; Frp forsøker hele tiden å fortelle oss hvor forskjellige vi er, mens venstresida ønsker å fremstille oss som en homogen gruppe. Å bevege seg i slike ytterpunkter er tidsånden. Er det blitt sterkere fellesskap mellom de syke og de friske, mellom de med annen kulturbakgrunn enn den norske og oss? Personer med psykiske lidelser, innvandrere og folk med nedsatt funksjonsevne forteller at inkludering er vanskelig, å få arbeid er vanskelig og å få status er vanskelig. De forteller om stigmatisering og ekskludering. Arbeidsmarkedet er delt opp i arbeid som ”tiltak/sysselsetting/ tiltaksplass” for noen og arbeid som, ja nettopp arbeid og arbeidsplass for noen andre. Flertallet lever i en hverdag der det ikke er rom for de som trenger litt mer tid, litt tilrettelegging, litt mer fellesskap. De som har litt annerledes tanker, litt annerledes atferd eller anderledes klær og matvaner. Mangfold krever at vi har mer fokus på at vi har mest felles: vi elsker, hater, gråter, ler. Vi skaper, deltar, vil noe. Vi tror, tviler, lengter og velger. De er som oss – vi er som dem, og vi er forskjellige. Vår kultur angripes for å være ”snillistisk”, uten normer og verdier. Mon det? Er det slik at vi tåler forskjellighet, men kun forskjellighet som ikke er særlig annerledes og forskjellighet som ikke forstyrrer det offentlige og særlig ikke det private rom for mye? Vi kan med fordel rette blikket innover i vårt eget samfunn lokalt og nasjonalt og spørre: hvem stenger vi ute, hvor går grensene for vårt fellesskap? Vi er forte til å rope på offentlige instanser når forskjeligheten blir tydelig; tiggere, psykisk syke eller innvandrere som i adferd eller tanker avviker fra norsk-normen. Vi stiller sjeldnere spørsmål med hva som er vår oppgave som medmennske, nabo, arbeidskollega. Vi trenger mer fellesskap, mer fokus på likheter og flere møteplasser. Så kan jeg bli kjent med deg, som er lik meg, men likevel forskjellig. Heldigvis.