torsdag 29. oktober 2009

Mine helter

I ett intervju her forleden ble jeg spurt om hvem som var mine helter? Jeg svarte Nelson M, Martin LK, Gahndi og Gro HB. Men i samme øyeblikk kom jeg til å tenke på alle de jeg kjenner som driver med politikk på fritida. Hverdagspolitkere, som sjelden eller aldri er i media, som sjelden eller aldri omtales i aviser eller TV. De som tror at de kan bidra med seg selv til beste for fler, og som gjør det med engasjement og alvor. De er mine helter. Hvorfor? Jo, fordi et demokrati må leve. Folkestyre, - folket skal styre, og til det kreves det, ja, nettopp folk. Kvinner og menn i alle aldre som hver uke forbereder seg, leser dokumenter om saker de har større eller mindre interesse for. Ofte har det vært en sak eller noe bestemt som fører dem inn i politikken. Når de først er der må de bry seg om alt, sette seg inn i saker og forvalte tilliten de er gitt på beste måte. Disse blir sjelden trukket fram som det virkelige navet i vårt samfunn. Uten engasjerte enkeltpersoner, ville demokratiet sakte forvitre. I bygd og by møter de opp, på gruppemøter, bystyre/kommunestyremøter. I all slags vær, i alle årstider. De leser dokumenter, dikuterer og tar avgjørelser. Ikke alle like gode, ikke alle uten konflikt. Disse er mine helter! Det er disse som bærer fram vårt demokrati. Demokrati må ha daglig pleie, og uten disse heltenes daglige, omsorgsfulle stell, hadde det forvitret. Derfor, kjære kolleger som står på dag etter dag, uke etter uke, år etter år: dere er mine helter!

lørdag 17. oktober 2009

Mitt innlegg i Trontaledebatten

Kari Henriksen (A) [15:43:27]: Jeg var ca. tolv år første gang jeg møtte en person fra Afrika i Norge. I dag har jeg venner fra mange verdenshjørner. Aida, Maryam, Faisal og Akrami er noen som gjør at jeg berøres når det er ekstremvær på Filippinene, terror i Afghanistan, uro i Somalia eller valgopptøyer i Iran.

Nesten hele verden er blitt en del av min hverdag. Mangfoldet og nærheten mellom mennesker i verden gjør at vi trenger mer fellesskap, ikke mindre; flere møteplasser, ikke færre; mer dialog, ikke mindre. Sosialdemokratisk politikk har alltid handlet om å sette folk fri. Jeg er glad for at Regjeringens nye plattform fører videre at 1 pst. av brutto nasjonalprodukt skal gå til utvikling og bistand. Vårt mål om at alle skal med, må også gjelde utover egne grenser. Jeg er stolt over at Regjeringen ikke valgte å finansiere skattekutt med reduksjon i bistanden, slik partier på høyresiden ville.

Før valgkampen kom ordentlig i gang, hørte vi at Norge skulle forandres i løpet av 100 dager etter valget. Hovedbudskapet var klart: Det skulle skapes et annerledesland. Fremskrittspartiet ville ikke ha det Norge som hvert år kåres til et av verdens beste land å bo i. Jeg er takknemlig over å bo i Norge. Å gå til Stortingets åpning i følge med barnebarna er ikke mulig i alle land. Vi beveger oss like trygt og uten frykt til Stortingets åpning som til valgurnene. Det er ikke slik i alle land, og disse ytterpunktene handler om politiske valg.

Vi har levekårsutfordringer, og arbeid til alle er et av de viktigste velferdsmålene vi har. Vest-Agder er et slags Mini-Norge – der har vi dårlige levekår, og vi har noe av verdens beste næringsliv og industri. Vi er dårlig på likestilling, vi har lav yrkesdeltakelse blant kvinner, og vi har liten utdanning og mange uføre. Samtidig er Vest-Agder verdensledende når det gjelder bedrifter og fagfolk innen prosess-, offshore- og klimaindustri, og vi har en fantastisk natur – sjø og hei – som takket være en rød-grønn politikk nå er mer tilgjengelig for alle.

Farsund Aluminium Casting AS var på konkursens rand i vinter. Ca. 200 ble permittert. Takket være statlige garantiordninger våget investorer å satse, og bedriften har nå 170 i arbeid. Innen offshore og skipsverftsindustri er det usikre tider framover. Finanskrisen er ikke over, og vi trenger en aktiv statlig medvirkning til omstilling og utdanning for at de negative konsekvensene skal bli færrest mulig. I Vest-Agder ville høy arbeidsledighet ramme ekstra hardt fordi vi har de store levekårsutfordringene. Regjeringens plattform for de neste fire årene tar tak i disse store og overordnede utfordringene: robuste velferdsordninger, fornuftig statlig styring av finans- og næringsliv, rettferdighet, fellesskap, solidaritet nasjonalt og internasjonalt. I disse jakttider tillater jeg meg å kalle plattformen for nesten en innertier – i alle fall er det en sabla god nier!

Likestilling handler om lønn og arbeidsforhold. Mange kvinner har dårlige levekår fordi de jobber i såkalte kvinneyrker. I butikker som selger bygningsvarer, elektriske artikler eller biler, jobber menn i hele stillinger. Der det selges tøy og smykker, jobber kvinner deltid, og de får ikke hele stillinger. Høyresiden vil overlate slike utfordringer til markedet, men markedet regulerer ikke likeverd og solidaritet. Det regulerer heller ikke forebygging, som representanten Hadia Tajik så riktig påpekte. Regjeringens klare signaler om å handle både med hensyn til heltid og likelønn er nødvendig.

Barn og unge har fått tydelig plass i vår politikk for de neste fire årene. Vi skal ha tidlig innsats og bedre forebygging. Det er bra. Vi skal ha flere studieplasser, mer opplæring der de unge bor, og kamp mot frafall i skolen er også viktige tiltak. En god offentlig fellesskole skal være en arena der læring og vennskap kan utvikles på tvers av bakgrunn og sosiale og økonomiske skillelinjer.

For å få til alt dette er det nødvendig med fortsatt faglig-politisk samarbeid, noe høyresiden for øvrig vil ha mindre av, og økte internasjonale forpliktelser. I en tid der dialog og samarbeid mer enn noen gang er påkrevd, vil Arbeiderpartiet og Regjeringen styrke ordninger som ansvarliggjør, skaper dialog og utvikling til felles beste for klima, næringsliv, arbeidstakere, fellesskapet og enkeltpersoner, hjemme og ute.