Hvor er pappa?

Mari Horve - journalist i Fædrelandsvennen hyller husmødrene i sin artikkel i avisen på lørdag. http://eavis.fvn.no/index.php?alias=NO-FV&s=1133&p=19850
Det er en hyllest som jeg kan underskrive på - husmødre har og har hatt viktige oppgaver for familien. Mi mor var også hjemme og som journalisten, syntes jeg det var godt å komme hjem til kakao, mat og mamma. Noen ganger skulle jeg dog ønske at hun ikke var hjemme også. Det var ikke sånn at alle barna kom inn i alle hjem der mor var hjemme, og ikke alle hjemmeværende mødre i mitt nabolag, serverte kakao og pannekaker. Mannen min og meg delte i hovedsak på omsorgsoppgavene når våre barn var små. Vi hadde huset fullt av unger og de fikk kakao like ofte som jeg fikk det, når de kom fra skolen, tror jeg. Men ikke alle med utearbeidende foreldre fikk kakao og pannekaker i vårt nabolag. Å gi barna god omsrog og gode oppvekstvilkår er alle enig i.
I artikkelen presenteres et sammensurium av sitater i hytt og vær og i alle fall jeg er tillagt meninger jeg ikke har. Jeg forsår henne imidlertid dithen at hun er indignert over at noen mener det er best for barn å være i barnehage og at mennene i større grad bør ta omsorgsansvar for sine barn og sine foreldre. Ja, kort sagt, at vi som ønsker mer politisk tilrettelegging for at likestilling skal være ett reelt valg for kvinner og menn, rakker ned på den tradisjonelle husmoren. Hvorfor kan det ikke være et angrep på fedrenes manglende tilstedeværelse i omsorgsoppgavene? De er like usynlige i hennes artikkel, som kvinner er det i store deler av samfunnet fremdeles. Slik likestilling er i hennes egen avis, der dette utelukkende fremstilles som en verdikonflikt mellom kristne og radikale verdier og der menn er den usynlige x. Hun konkluderer med en henstilling til politikere om at foreldre skal kunne være hjemme så lenge de ønsker med barna sine - og jeg regner med hun mener at det skal dekkes av offentlige velferdsytelser. Det kan være en besnærende tanke, å flytte omsorgsoppgaver over til den private sfære i et slikt omfang som det her tas til ordet for - det er god, svært konservativ, verdiliberal politikk. Vi har hatt det slik tidligere, dog uten at det offentlige dekket utgiftene. Mor og døtre hadde ansvar for, ikke bare friske barn, men sine eventuelt syke barn, sine etterhvert syke foreldre og besteforeldre og kanskje til og med oldeforeldre.
Skal vi unngå at kvinner igjen pålegges omsorgsoppgaver på grunn av politiske valg, må vi komme et steg videre. Likestilling handler vel så mye om menn og menns fravær i familielivets oppgaver. Jeg vil at både kvinner og menn skal ha reelle valgmuligheter til å ta på seg omsorgsoppgaver for sine barn og andre familiemeldimmer. Kvinner vil, oftere enn menn, sitte igjen med svarteper hvis vi ikke lykkes: lav pensjon, liten yrkeserfaring, oftere uføretrygd og for noen, opplevelse av å være anderledes og utestengt fra viktige sosiale sammenhenger i lokalsamfunnet med en slik ordning. Vi vet mye om sosial arv, noe jeg regner med journalisten har satt seg grundig inn i, derfor er det viktig å bryte møsntre som skaper dårlige levekår for de det gjelder. Derfor er fedres ansvar for omsorgsoppgaver viktig. Derfor er en politisk organisering av rettigheter og velferd som skaper like muligheter for begge kjønn viktig. Å være for barnehager og mer likestilling er ikke å degradere husmoren. Det handler om å gradere opp mannens ansvar for omsorgsoppgaver. For å få til endring trenger vi å hylle menn som tar omsrogsansvar og menn som ønsker å bidra mer, men som på grunn av tradisjoner, eller jenter som ikke slipper dem til, ikke krever sin rett.