Vår tids bruk av ord og hvordan vi setter dem sammen, uttrykker noe av vår kultur. Vi har det fryktelig godt, opplevelsene er dødskule eller sinnsykt bra. Oksymoron (fra gresk) er satt sammen av ordene: oxy: skarp/på hugget og moron: kjedelig/uintelligent, viser til ord eller utsagn som inneholder en selvmotsigelse. Vi lever i oxymoronets tidsalder. Vi er syke og friske på samme tid, vi er pensjonist og arbeidstaker, vi er gammel og ung, vi er kvinne og mann, vi er norsk innvandrer og dyrene er menneskelige. Det som før har vært tydelig, avgrenset og klart, er nå blandet sammen - vi er både og. Grensen mellom og innholdet i det som betraktes som normalt og unormalt viskes ut. Det gjelder å være normal, men ikke for normal, da blir man utydelig, og ikke minst ubetydelig. Innen psykiatrien ønsket man på 80 tallet å normailsere psykisk sykdom ved å si at "det er normalt å få psykisk sykdom". I flere år hadde psykiatrien blitt kritisert som system og teori. Sosiologisk forskning avdekket hvordan psykiatrien stigmatiserte personer og familier. Reformene brøytet seg frem mot mange odds. Personer stod i årenes løp frem og fortalte om egne psykiske plager og sykdomsepisoder. Juklerød stod opp og krevde å bli sett og tatt hensyn til. Sterke personer, kjente og mindre kjente i det offentlige rom, stod fram og fortalte om egne erfaringer. Det vakte likevel oppsikt da Kjell Magne Bondevik fortalte om sin psykiske sykdom. En psykisk syk statsminister var selvmotsigende og derfor interessant. Det har skjedd før i historien, rent ut sagt er det vel ganske ”normalt” at menn med psykisk sykdom har styrt land og folk, men det nye i dette var åpenheten fra personen selv, og aksepten fra folket. Psykiatriens hensikt med å formidle at vi hadde mye felles, var å bygge broer: Vi er mer like enn vi tror – det kan skje deg og. Dette var viktig. Institusjonene skulle bygges ned og ”de gale” skulle hjem, til familier og til lokalmiljø. Normalisering var viktig for å kunne realisere denne utflyttingen.

Hvordan har vi som samfunn håndtert at vi er både og? Forstår vi hverandre bedre og har vi fått et større fellesskap mellom de "andre" og "oss"? Både ja og nei - typisk oxymoron-svar. Det kan virke som om vi trekkes mot to poler: ja, vi er like - og Nei, vi er forskjellige. Politisk er det to retninger; Frp forsøker hele tiden å fortelle oss hvor forskjellige vi er, mens venstresida ønsker å fremstille oss som en homogen gruppe. Å bevege seg i slike ytterpunkter er tidsånden. Er det blitt sterkere fellesskap mellom de syke og de friske, mellom de med annen kulturbakgrunn enn den norske og oss? Personer med psykiske lidelser, innvandrere og folk med nedsatt funksjonsevne forteller at inkludering er vanskelig, å få arbeid er vanskelig og å få status er vanskelig. De forteller om stigmatisering og ekskludering. Arbeidsmarkedet er delt opp i arbeid som ”tiltak/sysselsetting/ tiltaksplass” for noen og arbeid som, ja nettopp arbeid og arbeidsplass for noen andre. Flertallet lever i en hverdag der det ikke er rom for de som trenger litt mer tid, litt tilrettelegging, litt mer fellesskap. De som har litt annerledes tanker, litt annerledes atferd eller anderledes klær og matvaner. Mangfold krever at vi har mer fokus på at vi har mest felles: vi elsker, hater, gråter, ler. Vi skaper, deltar, vil noe. Vi tror, tviler, lengter og velger. De er som oss – vi er som dem, og vi er forskjellige. Vår kultur angripes for å være ”snillistisk”, uten normer og verdier. Mon det? Er det slik at vi tåler forskjellighet, men kun forskjellighet som ikke er særlig annerledes og forskjellighet som ikke forstyrrer det offentlige og særlig ikke det private rom for mye? Vi kan med fordel rette blikket innover i vårt eget samfunn lokalt og nasjonalt og spørre: hvem stenger vi ute, hvor går grensene for vårt fellesskap? Vi er forte til å rope på offentlige instanser når forskjeligheten blir tydelig; tiggere, psykisk syke eller innvandrere som i adferd eller tanker avviker fra norsk-normen. Vi stiller sjeldnere spørsmål med hva som er vår oppgave som medmennske, nabo, arbeidskollega. Vi trenger mer fellesskap, mer fokus på likheter og flere møteplasser. Så kan jeg bli kjent med deg, som er lik meg, men likevel forskjellig. Heldigvis.