Død, sorg og smerte

Ikke et særlig lystig tema, men det slo meg i dag, hvodan forhold rundet dette har endra seg de seinere åra. Under studietiden var vi begynt å snakke om at folk burde få dø hjemme, men langt de fleste døde på sykehjem eller det som vi da kalte gamlehjem, eller på sykehus. Døden skulle ikke vises, de døde ble kjørt nesten i smug til kapell og kjølerom. Det skulle ikke snakkes om, og det var veldig privat. Nå lever døden i en helt annen måte med oss i offentligheten. Eller kanskje ikke døden, men vår idivuduelle sorg og smerte, ensomhet og psyksike reaksjoner vi har når vi mister noen eller noe. Døden som død er vi kanskje like redde for, og er kanskje like skjult som før? Det sises at det starta med Kong Olavs død, skikken med å tenne lys for de døde. Vi ser det langs veier og på steder der folk har dødd - blomster, minnesmerker eller lys. Ofte lenge etter de har dødd. I dag var det om Tsunamien på nyhetene i Dagsrevyen. Det var åpne fortellinger om sorg som ennå levde, og smerte som ikke slapp. Skal smerte slippe noengang når man har opplevd noe slikt? Kan den slippe? Husker mi mor ei gang, sa, da hun svarte nei på spørsmål om å delta i en støttegruppe for brystkreftopererte, slik at hun kunne snake med noen som hadde opplevd det samme som henne: "Nei, hvorfor skulle jeg det? Det vil være å pleie sorgen og hegne om at jeg ikke lenger har to bryst. Jeg må forsone meg det som er, og jeg skal videre." Det var hennes refleksjoner rundt det å snakke seg ut av sorg. Er det sånn at det å snakke om sorg og følelser alltid gjør godt? Jeg vet ikke, vi er nok ganske forskjellige, men jeg tenker at vi har aldri snakket mer om hvordan vi har det, men aldri har vi vært mer plaget av ensomhet og psykiske plager. Det behøver ikke ha noe med hverandre å gjøre, men kanskje forventningene til at ting skal være "normale", at jeg skal fungere normalt igjen, uansett smerte jeg har blitt påført og at veien dit er å snakke om. Så blir sorgen sittende, kanskje, når ting tar tid, når det å snakke om ikke hjelper. Er det noe annet igjen da? Kan taushet hele? Kan konteplasjon hele? Jeg tenker at smerte jeg har hatt er merker i mitt livsløp, knuter i min levsvev, som kan bli det som gjør veven fin og meg til meg. At det livet gir meg, gir meg kraft også. Kraft ti lå være meg, også om sorgen og smerten blir værende hos meg? Lurer på hva sosiologer tenker om måten døden er tistede i vår tid, på? Og hvordan de forklarer endringene?