Studietur til Afrika

 

Komiteen vår har vært på rteise i Afrika for å se på desent work i tilak som Norge støtter. Vi reiste til Etiopia, Tanzania og Sør-Afrika. Først var det en hyggelig tur, men en fin gjeng av forskjellige politikere og personligheter som kom godt ut av det med hverandre. Så var det mye interessant å både se og hørs.ILO hadde, sammen med ambassadene i de respektive lkandene lagt opp flotte programmer for oss - hektiske, men innholdsrike. Oppsummering: desent work er ikke noe som kommer av seg selv. Det er tydelig, at i stater der myndigheter ikke legger vekt på å samarbeide systematisk og godt med arbeidstakere og -givere og der fattigdommen er stor, er det nesten uoppnålig å få til gode arbeidsforhold. Fatigdom løser seg ikke av seg selv. Sykdom kurerer ikke seg selv. Korrupsjon må angripes fra flere hold. Tiltakene for kvinner som starter egne bedrifter synes å være ganske vellykket, selv om disse tiltakene også kunne vise til store utfordringer. Vi møtte ministre, administrasjon, FN organer og NGO-er. Noe av det fineste vi opplevde, var på Zanzibar, tiltaket der Palestina, Tanzania og Norge, ved UiA, samarbeider om utvikling av tradisjonell musikk. Det var problemer i Palestina mht utvekslingen, men på Zanzibar og i NOrge kom det hvert år lærere fra hhv Znz og Palestina for å lære selv og lære fra seg. Entusiasme, musikalitet og kunstnerisk glede var særlig framtredene!

Død, sorg og smerte

Ikke et særlig lystig tema, men det slo meg i dag, hvodan forhold rundet dette har endra seg de seinere åra. Under studietiden var vi begynt å snakke om at folk burde få dø hjemme, men langt de fleste døde på sykehjem eller det som vi da kalte gamlehjem, eller på sykehus. Døden skulle ikke vises, de døde ble kjørt nesten i smug til kapell og kjølerom. Det skulle ikke snakkes om, og det var veldig privat. Nå lever døden i en helt annen måte med oss i offentligheten. Eller kanskje ikke døden, men vår idivuduelle sorg og smerte, ensomhet og psyksike reaksjoner vi har når vi mister noen eller noe. Døden som død er vi kanskje like redde for, og er kanskje like skjult som før? Det sises at det starta med Kong Olavs død, skikken med å tenne lys for de døde. Vi ser det langs veier og på steder der folk har dødd - blomster, minnesmerker eller lys. Ofte lenge etter de har dødd. I dag var det om Tsunamien på nyhetene i Dagsrevyen. Det var åpne fortellinger om sorg som ennå levde, og smerte som ikke slapp. Skal smerte slippe noengang når man har opplevd noe slikt? Kan den slippe? Husker mi mor ei gang, sa, da hun svarte nei på spørsmål om å delta i en støttegruppe for brystkreftopererte, slik at hun kunne snake med noen som hadde opplevd det samme som henne: "Nei, hvorfor skulle jeg det? Det vil være å pleie sorgen og hegne om at jeg ikke lenger har to bryst. Jeg må forsone meg det som er, og jeg skal videre." Det var hennes refleksjoner rundt det å snakke seg ut av sorg. Er det sånn at det å snakke om sorg og følelser alltid gjør godt? Jeg vet ikke, vi er nok ganske forskjellige, men jeg tenker at vi har aldri snakket mer om hvordan vi har det, men aldri har vi vært mer plaget av ensomhet og psykiske plager. Det behøver ikke ha noe med hverandre å gjøre, men kanskje forventningene til at ting skal være "normale", at jeg skal fungere normalt igjen, uansett smerte jeg har blitt påført og at veien dit er å snakke om. Så blir sorgen sittende, kanskje, når ting tar tid, når det å snakke om ikke hjelper. Er det noe annet igjen da? Kan taushet hele? Kan konteplasjon hele? Jeg tenker at smerte jeg har hatt er merker i mitt livsløp, knuter i min levsvev, som kan bli det som gjør veven fin og meg til meg. At det livet gir meg, gir meg kraft også. Kraft ti lå være meg, også om sorgen og smerten blir værende hos meg? Lurer på hva sosiologer tenker om måten døden er tistede i vår tid, på? Og hvordan de forklarer endringene?

Arbeid er viktg for fattigdombekjempelse

Budsjettet Stortinget inviteres til å behandle i dag, er preget av våre store utfordringer.
Regjeringen gikk til valg på at vi skulle styre markedet på en sunn måte med mål om å ha den laveste arbeidsledighet i Europa. Det har vi klart. Land rundt oss har en ledighet på omkring 10 prosent, vi har pr november 2,6. Arbeid er det viktigste middel for å holde folk borte fra fattigdom og utstøting, og arbeid skaper verdier vi kan bruke til fellesskapets beste, så arbeidslinja ligger fast. Det skal settes inn flere tiltak som gjør at flere skal få komme i arbeid ut fra den arbeidsevne den enkelte har. Å slå sammen ytelsene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbergenset uførestønad til en ny midlertidig folketrygdytelse, er et egnet virkemiddel for at flere skal kunne arbeide. Det er forventninger til at dette skal skje raskt og at vurderingen skal legges opp bredt, slik at det blir god kvalitet på disse helt fra starten. Om nødvendig skal etaten hente inn nødvendig kompetanse utenfra.
Fremskrittspartiet gikk til valg på at de ville skape et annerledes Norge. De ville snu opp ned og endre Norge i løpet av 100 dager, lød de første optimistiske meldinger, tidlig i valgkampen. Når de ble konfrontert med realitetene, ble de nesten byråkratiske i sin språkbruk, for da skulle de vurdere å endre, vurdere å kutte. Men i dette budsjettet kutter de. De kutter med 8.9 milliarder i trygdemidler! Mer enn 615 millioner i kvalifiserings- stønad! Dette vil ramme mange. Der Arbeiderpartiets politikk kan omskrives til: Alle for en – en for alle! Kan Fremskritsspartiets politkk omskrives til: ”Elle melle deg fortelle, hvem skal ut av rekka gå?” Nå skal alle med delvis uføretrygd ut – vurderes på nytt. Det er ikke mye individuell tenking i dette forslaget. De kutter også i kvalifiseringsprogrammet – eller kutter, de fjerner det nesten helt, Arbeidstilsynet underlegges kutt og de ber regjeringen vurdere å fjerne unødvendige lover, uten at de sier noe om hvilke lover de tenker på. Arbeiderpartiet er opptatt av at vi må bryte de tunge og ofte usynlige strukturer i samfunnet som fører til ulikhet. Vi vet at det å være utenfor arbeidslivet over lang tid, øker sjansene for å bli varig utenfor. Å ha foreldre med liten tilknytning til arbeidsliv, øker sjansen for at barna får dårlig tilknytning til arbeidslivet. Vi vet at det er ulikhet i folks helse avhengig av økonomi, utdanning og sosial status. Derfor er det viktig med tidlig innsats overfor familier som sliter med sykdom eller arbeidsledighet og har barn. Det er viktig med alternativ skolegang. Det er viktig at de får arbeidserfaring og også hjelp med de problemer de måtte ha.
Å gi folk som sliter tro på at det nytter, på at framtida blir bedre, er noe av det viktigste vi kan gjøre. Derfor er jeg glad for at det budsjettet flertallet legger fram i denne saken, gir signaler om det: Vi har bruk for deg, du kan og sammen skal vi finne gode måter å løse de mange utfordringene på.

Whats in it for me?

President.
Mange på sørlandet spør, og ja, aviser har også skrevet om det: Whats in it for me? – som de sier over there, og i deler av Vest-Agder. Hva i budsjettet er godt for meg her på Sørlandet, spør de. Noen mener vi ikke har fått det vi skal ha. Spesielt Høyre. Høyre i Vest-Agder sa i valgkampen at det var akutt behov for ny firefeltsvei fra Kristiansand til Søgne og videre til Mandal. Men det var ikke så akutt at det er synlig i Høyres budsjett for 2010. Så sørlendinger: ingen nye veier til dere fra Høyre, ser det ut til!
De store politiske linjene, skrelt for medieretorikk og enkeltsaker handler om det samme nå, som før valget. Skillelinjene blir ikke borte fordi det fokuseres på enkeltsaker, enten det er biodiesel eller Mulla Krekar. Før valget var skillene tydelige. Fremskrittspartiet ville skape et annerledes land – selv om Norge er ett av verdens beste land å bo i og høyre ville ha skattelette og vei. Enige om felles politikk ble de ikke da, og er de ikke nå. Velgerne ville ha arbeid til alle, trygg eldreomsorg, god skole og fellesskap framfor skattelette. Regjeringens faste styring av finanskrisen har blant annet gjort at nesten 200 unngikk permisjon i Farsund. I Kristiansand er det mer enn 500 færre Per og Kari´er mottar sosialhjelp. Det gav kommunen 45 mill mer til andre oppgaver. For Arbeiderpartiet er arbeid verdiskapende, godt for den enkelte, deres familier og storsamfunnet. Forebygging og tidlig innsats overfor utsatte barn og unge er et viktig satsingsområde. Det vil gi barn flere gode dager når de er barn og et bedre liv som voksen.
Så – budsjettet ”is in it for us” det er rett og slett skreddersydd for Vest-Agder - Norges ledende eksportfylke med en industri i verdensklasse, høyest andel uføre og et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Og president – budsjettet adresserer de store utfordringene vi står overfor de nærmeste årene – i Vest-Agder og resten av Norge!

Datalagringsdirektiv

Debatten raser. Først hva er formålet? Bekjempelse av kriminalitet og samordning av regler i Europa.
Ingen liker å bli overvåket. Men vi har aksept for dette i noen sammenhenger. Det er krav til å lagre mange opplysnigner, regnskapsopplyninger, valutatransaksjoner, journaler på sykehus, offentlige dokumenter har alle (nesten) krav til lagringstid etter at saker er avsluttet. Disse lagres i dag på papir og data. Det er også akseptert at det i noen grad er OK å bli video-overvåket. Mini-banker, t-bane stasjoner og P-plasser. De fleste av oss har ingen problemer med å få telefonregninger med spesifiserte nummer, der man sjøl kan sjekke hvem man har ringt til og hva det koster. Denne trafikken er det krav til en viss lagring av i dag. Innen helsesektoren har man gått over til digital lagring av pasientopplysninger. Etter min mening gir det større sikkerhet for opplysningene. Nå kan man spore hvem som leser i journaler. Med papairjournalene var det ingen slik sporingsmulighet.
Så, det er altså tillat og krav om både å lagre telefontrafikk, opplysninger om økonimiske transaksjoner og svært sensitive opplysninger av mine mest private forhold digitalt i dag. Lengden på oppbevaring av sensitive opplysninger er mange år. Formålene er faglige, komersielle og rettsiikerhetsmessige. De fleste av oss aksepterer dette. Jeg mener sikkerheten er god, og at digitalisering har gjort det sikrere og bedre for meg, som pasient, kunde og uttaker av penger i minibanker. Alt av disse dataene, kan i dag, under særlige omstendigheter utlevers til politiet, etter kjennelse. Formålet med det nye direktivet, er ikke lagringen i seg selv, men å bekjempe kriminalitet. En kriminalitet som har tatt nye former. Vi må hele tiden endre kontroll, etterforsknings- og undersøkelsesmetodikk. Nettet er en arena for illegal trafikk på flere områder: økonomi, valuta, svarte penger, menneskehandel, terror, prostitusjon, vold. I "gamle dager" var politiet avghengig av å snakke med de som hadde sett, nå er det nå ingen som ser. Sporene legges digitalt i en usynlig verden, uten innsyn. Politiet kan ikke gå til noen som har stått bak gardinet og kikket, noen som har hørt at, noen som har vært tilstede. Nå foregår mye av denne kriminaliteten, ikke bak lukkede dører, men i lukkede nett. Å få harmonisert disse reglene mener jeg er en god ting. Et av motargumentene er at identiteter stjeles på nettet. Ja, det skjer. Men også avdekking av denne type krimnalitet, er å overvåke nettrafikken. Identitetstyverier forsvinner ikke dersom vi ikke innfører datalagringsdirektivet. Men mulighetne for å avdekke dette, vil reduseres. Men det er viktig at vi i det videre arbeidet med dette direktivet sørger for å få regler og kontroll med lagringen, finner hensiktsmessig lengde på lagringssperioden og særlig at ikke uvedkommende får til gang til trafikken. Jeg sier trafikk, fordi det er trafikken, ikke innholdet som kan lagres. Verden er blitt mindre og vi snakker sammen på andre måter. Vi kan ikke unnta disse nye måtene for kommunikasjon fra kontroll og innsyn. Uansett må det en domsavsigelse til for at politiet skal kunne hente ut opplysninger, og det skal være skjellig grunn til mistanke. Her kan vi påvirke og lage gode regler. Dette kan nå på en bedre måte reguleres og bli harmoinsert mellom land i Europa. Jeg tror det er en riktig vei å gå. Nå skal saken på høring og jeg skal lese og vurdere de innspill som kommer, men i utgangspunktet mener jeg at dette er et steg i riktig retning.

Mine helter

I ett intervju her forleden ble jeg spurt om hvem som var mine helter? Jeg svarte Nelson M, Martin LK, Gahndi og Gro HB. Men i samme øyeblikk kom jeg til å tenke på alle de jeg kjenner som driver med politikk på fritida. Hverdagspolitkere, som sjelden eller aldri er i media, som sjelden eller aldri omtales i aviser eller TV. De som tror at de kan bidra med seg selv til beste for fler, og som gjør det med engasjement og alvor. De er mine helter. Hvorfor? Jo, fordi et demokrati må leve. Folkestyre, - folket skal styre, og til det kreves det, ja, nettopp folk. Kvinner og menn i alle aldre som hver uke forbereder seg, leser dokumenter om saker de har større eller mindre interesse for. Ofte har det vært en sak eller noe bestemt som fører dem inn i politikken. Når de først er der må de bry seg om alt, sette seg inn i saker og forvalte tilliten de er gitt på beste måte. Disse blir sjelden trukket fram som det virkelige navet i vårt samfunn. Uten engasjerte enkeltpersoner, ville demokratiet sakte forvitre. I bygd og by møter de opp, på gruppemøter, bystyre/kommunestyremøter. I all slags vær, i alle årstider. De leser dokumenter, dikuterer og tar avgjørelser. Ikke alle like gode, ikke alle uten konflikt. Disse er mine helter! Det er disse som bærer fram vårt demokrati. Demokrati må ha daglig pleie, og uten disse heltenes daglige, omsorgsfulle stell, hadde det forvitret. Derfor, kjære kolleger som står på dag etter dag, uke etter uke, år etter år: dere er mine helter!

Mitt innlegg i Trontaledebatten

Kari Henriksen (A) [15:43:27]: Jeg var ca. tolv år første gang jeg møtte en person fra Afrika i Norge. I dag har jeg venner fra mange verdenshjørner. Aida, Maryam, Faisal og Akrami er noen som gjør at jeg berøres når det er ekstremvær på Filippinene, terror i Afghanistan, uro i Somalia eller valgopptøyer i Iran.

Nesten hele verden er blitt en del av min hverdag. Mangfoldet og nærheten mellom mennesker i verden gjør at vi trenger mer fellesskap, ikke mindre; flere møteplasser, ikke færre; mer dialog, ikke mindre. Sosialdemokratisk politikk har alltid handlet om å sette folk fri. Jeg er glad for at Regjeringens nye plattform fører videre at 1 pst. av brutto nasjonalprodukt skal gå til utvikling og bistand. Vårt mål om at alle skal med, må også gjelde utover egne grenser. Jeg er stolt over at Regjeringen ikke valgte å finansiere skattekutt med reduksjon i bistanden, slik partier på høyresiden ville.

Før valgkampen kom ordentlig i gang, hørte vi at Norge skulle forandres i løpet av 100 dager etter valget. Hovedbudskapet var klart: Det skulle skapes et annerledesland. Fremskrittspartiet ville ikke ha det Norge som hvert år kåres til et av verdens beste land å bo i. Jeg er takknemlig over å bo i Norge. Å gå til Stortingets åpning i følge med barnebarna er ikke mulig i alle land. Vi beveger oss like trygt og uten frykt til Stortingets åpning som til valgurnene. Det er ikke slik i alle land, og disse ytterpunktene handler om politiske valg.

Vi har levekårsutfordringer, og arbeid til alle er et av de viktigste velferdsmålene vi har. Vest-Agder er et slags Mini-Norge – der har vi dårlige levekår, og vi har noe av verdens beste næringsliv og industri. Vi er dårlig på likestilling, vi har lav yrkesdeltakelse blant kvinner, og vi har liten utdanning og mange uføre. Samtidig er Vest-Agder verdensledende når det gjelder bedrifter og fagfolk innen prosess-, offshore- og klimaindustri, og vi har en fantastisk natur – sjø og hei – som takket være en rød-grønn politikk nå er mer tilgjengelig for alle.

Farsund Aluminium Casting AS var på konkursens rand i vinter. Ca. 200 ble permittert. Takket være statlige garantiordninger våget investorer å satse, og bedriften har nå 170 i arbeid. Innen offshore og skipsverftsindustri er det usikre tider framover. Finanskrisen er ikke over, og vi trenger en aktiv statlig medvirkning til omstilling og utdanning for at de negative konsekvensene skal bli færrest mulig. I Vest-Agder ville høy arbeidsledighet ramme ekstra hardt fordi vi har de store levekårsutfordringene. Regjeringens plattform for de neste fire årene tar tak i disse store og overordnede utfordringene: robuste velferdsordninger, fornuftig statlig styring av finans- og næringsliv, rettferdighet, fellesskap, solidaritet nasjonalt og internasjonalt. I disse jakttider tillater jeg meg å kalle plattformen for nesten en innertier – i alle fall er det en sabla god nier!

Likestilling handler om lønn og arbeidsforhold. Mange kvinner har dårlige levekår fordi de jobber i såkalte kvinneyrker. I butikker som selger bygningsvarer, elektriske artikler eller biler, jobber menn i hele stillinger. Der det selges tøy og smykker, jobber kvinner deltid, og de får ikke hele stillinger. Høyresiden vil overlate slike utfordringer til markedet, men markedet regulerer ikke likeverd og solidaritet. Det regulerer heller ikke forebygging, som representanten Hadia Tajik så riktig påpekte. Regjeringens klare signaler om å handle både med hensyn til heltid og likelønn er nødvendig.

Barn og unge har fått tydelig plass i vår politikk for de neste fire årene. Vi skal ha tidlig innsats og bedre forebygging. Det er bra. Vi skal ha flere studieplasser, mer opplæring der de unge bor, og kamp mot frafall i skolen er også viktige tiltak. En god offentlig fellesskole skal være en arena der læring og vennskap kan utvikles på tvers av bakgrunn og sosiale og økonomiske skillelinjer.

For å få til alt dette er det nødvendig med fortsatt faglig-politisk samarbeid, noe høyresiden for øvrig vil ha mindre av, og økte internasjonale forpliktelser. I en tid der dialog og samarbeid mer enn noen gang er påkrevd, vil Arbeiderpartiet og Regjeringen styrke ordninger som ansvarliggjør, skaper dialog og utvikling til felles beste for klima, næringsliv, arbeidstakere, fellesskapet og enkeltpersoner, hjemme og ute.